Metro Exodus - Anmeldelse - Gamereactor Norge

Det tok ikke mer enn ti minutter før jeg kom på hvorfor mitt opphold i den russiske undergrunnen aldri har vært spesielt langvarig. Jeg er himla lettskremt, og Metro-spillene er dritskumle. Metro Exodus er intet unntak, og jeg angret rimelig kjapt på at jeg hadde tatt på meg oppdraget. Mange timer, flerfoldige hyl og skrik og et skrekkpådratt kink i ryggen senere kom jeg endelig til veis ende, og har så klart gjort meg opp en mening eller to underveis.

Som tittelen tilsier tar vi i Metro Exodus turen ut av undergrunnen, og legger ut på en reise gjennom et postapokalyptisk og atomherjet Russland, som er mer befolket og mye grønnere enn det Artyom og gjengen har blitt fortalt hele livet. I en av sine ekspedisjoner til overflaten får Artyom øye på et tog, og møter andre mennesker -som ikke er fra Moskva! Det han har trodd og håpet på hele livet blir bekreftet i en heseblesende action-sekvens, og etter å ha avduket en vidstrakt politisk konspirasjon stjeler han det tidligere nevnte toget og begir seg ut på søken etter et nytt hjem. Med seg på reisen har han kona Anna, faren hennes Miller, togeksperten Yermak og en håndfull Spartans. Målet er i første omgang Yamantau-fjellene hvor det som er igjen av den russiske regjeringen holder til i en bunkers, og sitter på menneskehetens redning i form av Ark-prosjektet.
Reisen dit går så klart ikke helt knirkefritt, og Artyom får flere sjanser til å bryne seg på både menneskelige og ikke fullt så menneskelige fiender, med varierende hell. I løpet av turen får vi oppleve vår i Volga-området, sommer ved Det kaspiske hav og høst i den russiske taigaen, og blir vitne til vidt forskjellige, men veldig vakre omgivelser, som kan skilte med både dag/natt-syklus og dynamiske værforhold.

All denne friheten og den friske luften er et stort steg vekk fra det man er vant med fra tidligere Metro-spill, men bare fordi man nå er ute i det fri betyr ikke det at spillet er noe mindre skremmende. Å nei, det å være et ensomt menneske ute i et stort og åpent landskap fylt med farer bak hver knaus og busk er en helt annen type skremmende! For det første er det ikke noe sted å gjemme seg, og for det andre kan farene komme fra hvilken som helst retning - nedenfra, ovenfra, you name it! Himmelen er farlig, havet er farlig, alle de forlatte bygningene er fulle av uhumskheter. Jeg ble så stressa av å snike meg rundt på tundraen, og be til alle guder om at den kvasten med gress jeg hadde funnet var nok til å skjule meg fra en flokk med Watchmen, at jeg begynte å lengte tilbake til Metroen. Den trangen til å komme meg under bakken ble bare større da jeg kjørte rundt i ørkenen og en demon stupte ned fra himmelen for å angripe bilen min. Jeg var ikke mye høy i hatten da, for alt jeg så var den enorme skyggen dens, og alt jeg hørte var skriking og krafsing av klør på biltaket. Hvem som skrek høyest, meg eller demonen, er usikkert.

«Heldigvis» er spillet flink til å tvinge deg ned i huler, tunneler og forlatte bunkerser så du kan føle på den mer tradisjonelle Metro-klaustrofobien og skrekken. Håper du har savnet spiderbugs, nosalises og Librarians! For ja, Metro Exodus er et stort steg vekk fra Metro 2033 og Metro: Last Light, men fy fader, 4A Games har virkelig greid å få til en ordentlig god balanse mellom gammelt og nytt. Så det føles fortsatt ut som et Metro-spill, til tross for at en sammenligning med Fallout-serien nå er mer kurant. 4A Games har hentet inspirasjon fra Rage, Mad Max (både spillet og Fury Road), Doom og Snowpiercer, men har likevel greid å være tro mot røttene sine. Det er utrolig kult og gjør Exodus til en fornøyelse å spille! Denne blandingen av fri utforskning i en åpen verden, og mer linær og historiedrevet utforskning under bakken gjør at spillet har en enormt fin flyt. Man har en stødig fremgang, og denne vekslingen mellom å være ute i det fri og fanget under bakken gjør at spillet aldri føles repetitivt.

Jeg var ikke mye høy i hatten da, for alt jeg så var den enorme skyggen dens, og alt jeg hørte var skriking og krafsing av klør på biltaket. Hvem som skrek høyest, meg eller demonen, er usikkert.

De veldig varierte biomene hjelper også på dette, og du får som sagt oppleve det meste fra utbomba og dystre bylandskaper til frodig og vanvittig vakker taiga. Det som er kult med disse forskjellige omgivelsene er at de kommer med sine egne unike fiender, flora og fauna, noe som gjør at du hele tiden må variere spillestilen din. Fiendetyper og fiendeoppførsel endrer seg også ut ifra når på døgnet du er ute og farter, så noen ganger er det mer taktisk lurt å utføre oppdrag om natten for eksempel, selv om det er omtrent tusen ganger skumlere enn å gjøre det på dagen.